Et godt stykke ut i det nye året er dagene ennå blanke og fylt med nye muligheter. Det er fortsatt mange tomme ruter i kalenderen min som skal fylles opp av det livet har å by på. Nå er det lenge siden jeg sluttet med nyttårsforsetter. Selv om jeg må innrømme at den årlige nyttårskonserten fra Wien fyller hodet mitt med de vakreste intensjoner… om å kutte noen uvaner og etablere noen nye vaner som kan gi en enda bedre livskvalitet.  Men sukk, jeg kommer nok hverken til å spise sunnere, trene mer, spare mer eller alltid  prioritere riktig dette året heller. Det kan nok være rom for noen små…

Eira Åselin på to år elsker å synge, og  «Lille Petter Edderkopp» er en av favorittsangene. Den blir framført med stor innlevelse. Små fingre lager raske klatrebevegelser opp over hodet for så å dette ned med et plask!  Akkurat slik som edderkopper gjør ! Mitt farmorhjerte svulmer selvfølgelig av stolthet hver eneste gang. Og sangfuglen, som etter endt opptreden står med forventningsfullt blikk, takker for farmors begeistrede applaus med dype bukk og brede smil. Nå har det seg slik at jeg egentlig er livredd for edderkopper. Kanskje har denne frykten ligget godt forankret i genene mine allerede fra fødeselen av, en arv fra tidligere generasjoner ? En studie gjort av Folkehelseinstituttet…

Da jeg sjekket kalenderen en dag denne uka, fikk jeg det plutselig travelt med å bla i hageblad, kjøpe plantejord og spyle terrassen. Vårsola lokket, men da jeg sjekket gradestokken fant jeg heller  fram strikkejakken og tok turen ned i verkstedet i kjelleren. I kjelleren i Gunnarhuset er det lavt under taket, og de gamle takbjelkene skal visstnok komme fra et skip som en gang forliste langs jærkysten… for lenge siden. Vedkomfyren i hjørnet er godkjent etter gjeldende brannforskrifter, sjøl om den for det meste står bare til stas. Inne i verkstedet er det stabler av glassplater og tusenvis av glassbiter og ulike tenger, pussepapir og glassrens. De som kommer…