Glasskunst,  I et hus i en hage,  Midt i livet og litt lenger

Bare vann

Det er jo bare vann, sa en venninne til meg da hun friskt og freidig foreslo en tur ut i det øsende regnværet for en tid siden. Selv med fargerikt regntøy og vanntette støvler var det vanskelig å vise noen form for entusiasme. Man blir jo våt uansett.  Jeg hadde heller ikke noe ønske om å komme ut for å danse i regnet eller leve opp til uttrykket » ut på tur, aldri sur…» Men hva gjør man ikke for venner.  Og for selvdisiplinen. Turen ble i det minste belønnet med blussende kinn, ekstra krøller i håret og en glede over å komme hjem til en kopp rykende, varm te.

IMG_9611

Jeg tar bare et glass vann, takk !  Vi var ute og feiret Filip sin 30 års dag med en bedre middag på Ålgård Hotell, og serveringsdamen spurte hva jeg ville ha å drikke. Det er mange grunner til å drikke vann!  På langbordet stod flere mugger med friskt vann rett fra springen, klare til å drikkes. Vann til maten renser ganen, framhever de ulike smakene på mat og styrker fordøyelsen, har jeg hørt. Vann er godt. Vann er dessuten livsnødvendig.

Det er bare vann, må jeg minne meg selv på når jeg to ganger daglig må dusje i kaldt vann, som et ledd i behandlingen av min kuldeallergi. Jeg har hatt kuldeallergi i hele mitt voksne liv. Og for fem år siden jeg ble henvist til hudavdelingen på Stavanger Universitetssykehus og fikk tilbud om å delta i et behandlingsopplegg der kroppen jevnlig eksponeres for kaldt vann. Og det virker! Jeg har fått et bedre liv. Nå kan jeg gå en tur om det regner og blåser litt, og være ute selv om gradestokken er under null.  Så takk til Dr. Susanne Kroon som har forsket og kjempet for denne behandlingsmetoden, og takk til sykepleier Kirsten for god pleie og moralsk  støtte den tiden jeg var innlagt på avdelingen. Nå etter fem år dusjer jeg fortsatt  daglig i kaldt vann. Og ja, 14 graders vann i dusjen er kaldt ! Prøv den som vil. Det kan være vanskelig å holde motivasjonen oppe mange ganger, men det er jo tross alt bare vann… Derfor må jeg minne meg selv på, at det på andre avdelinger på sykehuset må tas i bruk helt andre virkemidler for å gi pasienter et bedre liv… noen ganger også til ingen nytte…

Årets TV-akssjon i regi av Kirkens Nødhjelp hadde som tema «Vann forandrer alt».  Sterke historier ble fortalt fra andre deler av verden. Unge jenter og mødre som må gå i timevis for å hente vann til det daglige bruk. Jeg må med skam innrømme at jeg syntes det var ganske tungvint de gangene kommunen måtte stenge av vannet inn til huset vårt noen timer i løpet av et par døgn. Dette på grunn av gravearbeid i Rettedalen, gata nedenfor oss. Jeg hadde aldri tenkt over hvor mye vann det går med i løpet av en dag!

På nyhetene sist uke kunne vi følge vannets herjinger og ødeleggelser da regn og uvær traff deler av landet vårt. Elver flommet over og skylte brutalt bort det som måtte komme i deres vei.  Også for de menneskene som mistet både hus og grunn, forandret vann alt. Bare på en helt annen og forferdelig måte…

IMG_0421

Nedenfor Gunnarhuset renner det også ei elv, og en foss. Og selv om elva kanskje ypper seg litt etter dager med kraftig regnvær, så renner den stort sett stille og rolig på sin ferd gjennom Ålgård. Jeg bruker ofte elva som et element i mine glassarbeid. Jeg tenker at elva og fossen, i mange ulike fargenyanser, kan symbolisere mitt Ålgård, min plass.  Og kanskje blir det engang elvebyen Ålgård, en spennende tanke som enkelte allerede har lansert. De siste årene har jeg også fått i oppdrag å lage «vannnprisen», en fagpris som deles ut hvert år under Ålgård Vannfestival.

 

IMG_5787

               Vannprien 2014

IMG_6792

IMG_4351

 

 

IMG_3503

425160_2996957676590_1885039548_n

Det hender jeg står på broen nede ved Veveriet på Ålgård, ser ned på elva og fossen og sender en liten tanke til Ole Nielsen, grunnleggeren av DFU. I følge historiebøkene kjøpte han fossen her i 1870 for 600 kroner. Mye er sagt og skrevet om Ole Nielsen. Han kom fra små kår og oppvokst i haugianermiljø. Han blir ofte beskrevet som rettferdig, men streng. Han var arbeidssom og nøktern, men det var visst ikke så greit for den som var uheldig og falt i unåde hos han. Men hvem var han utenom det som står i historiebøkene?  For ti år siden fikk jeg det ærefulle oppdraget å utsmykke trappeoppgangen i  Storahuset, en utsmykning som skulle ha en viss tilknytning til DFU og Ålgårds identitet. I den forbindelse skrev jeg et dikt, med litt filosofering over mennesket Ole Nielsen

UNDER SAME HIMMEL

Eg undrar på kva du tenkte
då du kom hit og såg fossen for fyrste gong
Tenkte du det same som eg
at elva og det fossande vatnet er som tida
knapt har det dukka opp før det blir skylt bort att
og noko nytt kjem til syne
som igjen skal bli skylt bort.

 Eg undrar om du alltid var bare kunnskapstørst
då du såg at sola spegla seg i vassdropane
eller tenkte du stundom som eg
at inn i  det glitrande vatnet
kan me leggja frå oss det som er vanskeleg
la vonde tankar få kvila ei lita stund
og la vatnet føra dei bort.

Eg undrar på om du alltid var like arbeidssam
då du stod framfor flokken din
eller tenkte du stundom som eg
at nå vil eg finne ei hand og halde i
og springe barbeint gjennom det grøne graset
ned til elvebredden
og la vatnet leike om bare legger

Eg undrar meg på om du alltid var like sparsommeleg
då du sat til bords med alle dine
eller tenkte du stundom som eg
at det du gjev kjem alltid tilbake.
Ole Nielsen, du gav av deg sjøl i arbeid og kvile
og me som lever og bur her i dag
me er under same himmel.

  

 Solbjørg

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *